Barndommen og selvtillit

Det er mange som mener at det å skylde på barndommen når vi skal lete etter årsaken til mange psykiske lidelser, er det samme som å frata den enkelte ansvaret for eget liv og egen utvikling. De kan også vise til eksempler i fleng på folk som har hatt en aldeles grusom barndom, men som allikevel har klart seg bra og kommet seg fram i verden uten å henge med hodet eller sutre av den grunn. De har på mange måter rett. En hver har ansvar for eget liv og mye av det vi utsetter oss for av belastninger kunne kanskje vært unngått dersom vi hadde valgt annerledes på veien.

Faktum er allikevel at når det gjelder barndommens innvirkning på oss som enkeltindivider, så er det helt umulig å vurdere i hvilken grad forutsetningene for å ta skade har vært til stede eller ikke uten å vite alle detaljer om den andre. Noen kan ha unngått å ta skade fordi de har sett med egne øyne at eldre søsken jo har overlevd, så ”da kan det ikke være så farlig allikevel”, mens andre kan ha hatt trygge omsorgspersoner i nabohuset eller på skolen som har oppveid de negative forholdene i hjemmet.

Uansett hva vi drasser på fra barndommen, om vi har hatt en god barndom, eller kommer fra et dysfunksjonelt hjem, så vil de fleste av oss ha godt av en opprydning i det vi kaller ”gammelt grums”. De aller fleste har vel opplevd som voksen å være ”fylt av følelsene til et lite barn”, uten at du har muligheten til å gjøre noe med det og uten at du egentlig forstår hva følelsen bunner i. Med tankefeltterapi vil du lære en teknikk for å komme deg ut av slike fastlåste tankemønstre enten du kjenner årsaken deres eller ikke.

Når det gjelder selvtillitsproblematikk er det imidlertid tilnærmet umulig å komme seg unna en tur ned til barndommen. Med mindre du er systematisk nedbrutt av en psykopat gjennom voksenlivet, vil nemlig de aller fleste finne årsaken til sin dårlige selvtillit i et mangelfullt grunnarbeide fra omsorgspersonenes side.

Grunnlaget for et menneskes selvtillit legges i tidlige barneår, og dersom skaden er oppstått der kan det være vanskelig å benytte ordinære terapeutiske metoder for å få klienten til intellektuelt å forstå at det ikke behøver å være slik.

De fleste som kommer til tankefeltterapi-behandling på basis av dårlig selvtillitt, har hatt mange mennesker rundt dem som har forsøkt å fortelle dem at de ikke har noen grunn til sine negative følelser overfor seg selv. Mange har gode jobber, flinke og pene ektefeller, greie unger og alle de ytre tingene man bare tror tilfaller dem som selv er flinke og greie og ”fortjener det”. Allikevel innser de ikke at de har en høy egenverdi. Det nytter altså ikke å snakke med dem. Hvis det hadde nyttet, så ville ektefellen, eller venner eller kolleger har gjort jobben for lenge siden.

Med tankefeltterapi er det mulig å bryte de automatiserte bastante usannhetene vi av en eller annen grunn har kommet til å oppfatte som sannheter. Det er mulig å bruke teknikken for åavlære den usikkerhetsreaksjonenvi får i etterkant av et møte med noen (”hva mente hun egentlig med det hun sa?”), og det er mulig å bryte møntsret i de tankene som gir oss angsten for å dumme oss ut i forkant av et arrangement.