Hvem blir deprimert og hvorfor/hvordan?

Alle kan i utgangspunktet bli deprimerte. Vi ser imidlertid at det er flere kvinner enn menn som rammes (gjelder kun i vestlige sivilisasjoner), og at de fleste blir diagnostisert første gang i det vi kaller ung voksenalder. I de tilfellene der depresjoner rammer eldre for første gang, er det som regel i forbindelse med somatisk sykdom.

Når alle kan bli deprimert, men ikke alle blir det, henger det sammen med så vel arvelig disposisjon som personlighetsfaktorer.

Forskning med eneggede tvillinger som ikke er oppvokst sammen, viser at de har langt høyere sammenfall av depresjoner enn toeggede tvillinger. Biologisk forskning viser også i økende grad en sammenheng mellom for lav aktivitet i enkelte av hjernens nevrotransmittere, noe som minsker evnen til å føle glede og evnen til egen drivkraft/motivasjon.

Når det gjelder disponerte personligheter tyder forskning på at de som blir deprimert oftere har et mer pessimistisk syn på tilværelsen og at de oftere legger skylden for egen og andres ulykke på seg selv. Det er vanlig for depressive personer å huske de fleste av sine flauser, men få eller ingen av sine suksesser (de tilskrives som oftest faktorer utenfor dem selv). På denne måten opprettholder depressive personer et lavt selvbilde og blir værende i en tilstand av negativitet. En annen teori går på det vi kaller ”tillært hjelpeløshet”, som best beskrives ved at depresjon oppstår når folk forventer at det skal skje negative ting med dem og at de ikke har noe å stille opp når disse negative tingene inntreffer.

Miljø og dramatiske enkelthendelser

Et hjemmemiljø preget av deprimerte foreldre, kan til en viss grad innvirke på omsorgsevne og igjen barnets evner til å takle utfordringer, og utvikle et positivt selvbilde. Det vil igjen kunne gjøre barnet sårbart i forhold til vanskelige opplevelser senere i livet og dermed disponere for egne depresjoner.

Enkelthendelser som kan framskynde eller sette i gang en depresjon, er for eksempel tapet av en ektefelle, en oppslukende jobb, miljøendring i form av flytting eller langvarig sykdom. I slike sammenhenger ser vi ofte at den deprimertes hovedsavn ofte går på at vedkommende får færre positive tilbakemeldinger, eller for lite bekreftelse på egen verdi. Slike manglende tilbakemeldinger fører ofte til at klienten trekker seg mer tilbake fra sosiale sammenhenger, noe som fører til enda færre positive tilbakemeldinger og får den deprimerte til å bli enda mer deprimert. Til slutt har den deprimerte trukket seg tilbake i så sterk grad og med en så sterk negativ holdning til livet, at hans egne verste profetier går i oppfyllelse; omgivelsene orker ikke lenger bry seg og den deprimerte blir enda mer ensom.