Det vi vanligvis omtaler som ”traumer” er det psykiatrien egentlig kaller Posttraumatisk stresslidelse, eller PTSD (= Post Traumatic Stress Disorder), og innebærer egentlig en reaksjon på en traumatisk opplevelse eller krise. Selve hendelsen eller opplevelsen som klienten har vært gjennom er ofte en svært dramatisk, eller vanskelig, situasjon som de aller fleste andre mennesker også ville synes var veldig opprivende eller ubehagelig. Det er altså ikke noe ”merkelig” at disse hendelsene forårsaker ubehag å tenke på og derfor har de også blitt sett på som svært vanskelige å bli kvitt.
Den posttraumatiske stresslidelsen består imidlertid ikke av de umiddelbare forferdelige opplevelsene forbundet med den traumatiske hendelsen (enten det er voldtekt, flombølger, brann, dramatiske ulykker, plutselige samlivsbrudd eller andre ting), men den består i en forsinket reaksjon som kan komme i løpet av noen uker eller få måneder etter selve traumet. Vi vet svært lite om hvorfor noen rammes, mens andre ”bare” sitter igjen med de vonde minnene.
Helt typisk for posttraumatisk stresslidelse er det at klienten opplever ”aldri å bli kvitt” episoden. Gang på gang, både i drømme og i våken tilstand, gjenoppleves det grusomme, og den som rammes blir bare mer og mer utslitt og redd for nye ”flashbacks”. Vanlige symptomer i tillegg til disse bildene i våken, eller drømmetilstand, er blant annet søvnvansker, følelsen av total og lammende håpløshet, en slags følelsesmessig nummenhet, stressreaksjoner i kroppen forårsaket av kroppens eget alarmsystem (som høy puls, svette, skvettenhet, skjelvinger, kvalme osv). |