Angst er en vanlig følgesvenn i kjølvannet av traumer, enten de skyldes dramatiske hendelser som gjør frykten for nye ulykker naturlig, eller de skyldes mer normale, snikende hendelser (som f.eks skilsmisser eller pensjonstilværelsen).
I førstnevnte tilfelle antar angsten som oftest en fobisk karakter. En slik angst vil vi innenfor tankefeltterapien angripe med utgangspunkt i det traumet som satte det hele i gang.
Når traumet tar form av en tilpasningsforstyrrelse, er det ofte klientens selvbilde som har fått seg den største trøkken, og angsten kommer som en snikende bekreftelse på den lave egenverdien. I slike tilfeller vil endrigen av tankemønsteret som regel måte gå dypere enn til det utløsende traumet, da traumet bare blir å anse som katalysatoren som satte det hele i gang.
Når en skilsmisse, flytting eller overgangen til pensjonstilværelsen skaper så sterke reaksjoner som en tilpasningsforstyrrelse er, skyldes det som oftest at for store deler av selvbildet har blitt festet til ett anker; ”jeg er en god kone”, ”jeg har en posisjon i lokalmiljøet” eller ”jeg gjør en god jobb”. Dermed må hele selvbildet bygges opp fra bunnen av og nye mestringsteknikker må innlæres. |